Rondane - Bjørnhollia

 Natt to i Rondane tilbrakte vi på Bjørnhollia. Bjørnhollia er en flott hytte som hadde to søte geitekillinger i tunet. Vi fikk bo på et 4-6 manns rom sammen med et annet par. Tilla fikk sove på rommet med oss, og det var hun godt fornøyd med. Det var veldig god mat på hytta - nydelig tomatsuppe, fiskegrateng og rips til dessert. Til frokost var det nybakt brød, egg og hjemmelaget jordbærsyltetøy! Absolutt supert å bo her! Og det var heldigvis litt mindre folk her enn på Rondvassbu, selv om det var godt belegg her også.

 Etter frokost pakket vi sekkene og la i vei. Vi gikk fra Bjørnhollia til Rondvassbu gjennom Illmannsdalen. Turen var beregnet til fire timer, men vi brukte nok litt mer. Ungene var slitne i beina etter dagen før så vi tok hyppige pauser. Det er mye stein i Rondane, og Tilla måtte ha på seg potesokker for å ikke bli så sårbeint. Dette var lærdom etter turen til Fannaråken i fjor. Selv om hunden er vant til å gå tur blir det en annen slitasje på potene når de går på stein. Jeg hadde kjøpt noen gode sokker med gummisåle som fungerte veldig bra. Riktignok med litt hopping først (uvant å gå med sokker), men så gikk hun som vanlig.

 Viktig å slappe helt av på fjellet! Lufting av tær og påfyll av sukker. Været viste seg å skifte mye på turen, fra varme og solstek til sur vind og overskyet. Vi fikk brukt for både solkrem, myggspray, gnagsårplaster, ulltøy, lue og caps! Jeg hadde prøvd å ikke pakke for mye siden det var jeg som bar mesteparten, og på hyttene fikk vi kjøpt drikke og ekstra godis. At vi hadde lette lakenposer og et mikrofiberhåndkle på deling hjalp også på å holde vekten nede...

Etter en flott tur langs mange vatn i Illmannsdalen var vi tilbake på Rondvassbu. Der kjøpte vi oss  deilige vaffeler med rømme og syltetøy, før vi fant syklene våre. Jeg hadde trodd jeg måtte trille sykkelen opp bakkene, men det gikk forbausende lett å sykle med sekk og fjellsko. Sykling frem og tilbake til Spranget var et sjakktrekk, å traske 6 km på grusvei er ikke så moro når man allerede har gått mange kilometer på sti. Totalt tilbakela vi 45 km disse dagene. Jeg er veldig stolt over ungdommene mine.
Turen i Rondane var super og anbefales veldig! Eneste negative er at det ikke er direkte billig å gå fra hytte til hytte... men til gjengjeld så får man flotte opplevelser. Mange gode opplevelser som vi vil leve lenge på. Som eldstemann lakonisk sa " Det blir sikkert enda kjekkere om noen dager når vi kan se på bildene fra turen....!"

Rondane - Rondvassbu

 De to ungdommene mine, Tilla og jeg har vært på en tre-dagers tur i Rondane. Først på Rondvassbu og deretter Bjørnhollia.

 Vi pakket i bilen og kjørte til Otta, og videre mot Mysusæter. Derfra kjørte vi på en grusvei til Spranget hvor vi parkerte. Første mål var Rondvasbu, en veldig populær DNT-hytte midt i Rondane. Fra Spranget til Rondvassbu (1173 moh) er det 6 km grusvei. Vi hadde tatt med sykler til dette strekket, og veien var ganske flat og lett å sykle inn til hytta.

 Det viste seg å være mange andre som hadde sett det gode værvarslet... På Rondvassbu er det sengeplass til 128, men vi var godt over 200! Det lå folk overalt! Vi fikk sove i en nødbu sammen med et par med en annen hund. Det gikk helt fint, selv om det ikke er som å sove hjemme. Tilla fikk sove på rommet med oss og var godt fornøyd med det. Etter en deilig frokost var det klart for turens lengste etappe. Først båt over Rondvatnet og deretter ned hele Langglupdalen til Bjørnhollia.

 Første gåetappe var på hele 20 km. Det er langt - veldig langt syntes ungene (og jeg er forsåvidt enige med dem i det!) Det var akkurat som om stien ble lengre og lengre. Sekk på ryggen gjør jo heller ikke turen kortere og lettere... Vi hadde med niste, vann, kaffe og ulike typer godis. Landskapet var kjempeflott og det var mye å se på. Solen kom frem og stekte godt. Jeg hadde pakket regntøy, men ikke solkrem, så vi ble lettere solbrente i løpet av dagen. Ikke en dårlig prestasjon det egentlig når dårlig sommervær har vært som nyhetstema på radioen!

 Her er vi øverst i Langglupdalen med utsikt mot majestetiske Rondslottet med hele 2178 m.o.h. Nederst i Langglupdalen var det et vakkert fossefall i elven - og en noe jigglete hengebro over elven. Tilla protesterte heftig mot å forsere denne broen og måtte bæres over! Det var nok et heller komisk syn av meg med tung sekk på ryggen, bikkjedyret i armene og lett panikk i øynene... Heldigvis var det ikke noen som tok bilde av det.

Fuglesteg med barn

Minstemann på seks år og jeg tok oss en tur til Fuglesteg i Luster i forrige uke. Det var flott turvær - fint å gå i t-skjorte, men ikke så varmt at det var ubehagelig. Minstemann hadde fått velge seg drikke og litt snop til turen, og la lystig i vei oppover bakkene. Han forkynte høyt at han "ikke skulle mase om når vi var fremme for det var så irriterende" (!) Og faktisk holdt han løftet og gikk dessuten hele turen på egne bein...

  

 Det er godt å ha noen holdemerker på hvor langt det er igjen til toppen (selv om det ikke er noe masing!). Første pustepause tok vi da vi kom opp til stømmastene. Neste pause var halvveis, og det er her ved den lille røde hytten. Her er det postkasse med bok til å skrive seg inn i. Neste holdepunkt er i svingen der det er god utsikt til fossen, og en benk å hvile seg litt på. Så er det bare en bratt svingete sti og en bratt eng igjen før du er oppe!

 

Godteri-pause på vei opp! Det var forresten tørre bekker, så drikkevannet måtte deles med Tilla.

 Og så var vi oppe på Fuglesteg. Her var det masse barnefamilier! Vi kjøpte hellekaker og saft, og det smakte utmerket! På nedovervei fikk minstemann en ny venn, og da gikk det fort å gå når han kunne diskutere ulike Star Wars figurer med en jevnaldrende gutt. Stolt gutt og stolt mor over den flotte turen :)

Kyndilstjørni - i en oppgradert versjon!

 En av postmesterturene er til Kyndilstjørni på Kaupanger. "Det er en skikkelig drit-tur! Veldig kjedelig å gå slik midt inni skogen!" Slike utsagn har jeg hørt fra flere når det gjelder denne turen. For å toppe det hele så ble jeg og Franken overrasket av lyn og torden i fjor da vi gikk dit... Slik er det når man bor i et område hvor flott utsikt er dagligdags, og en tur gjennom skogen til et tjern regnes som litt stusselig.
Nå er ikke dette en tur jeg har så lyst til å gå alene - tross alt er dette området hvor grøsseren Villmark ble spilt! Lillian var derfor sporty og ble med på tur. Vi parkerte ved den lille røde hytten før Festningedalen, og fulgte merking herfra. Stien er lett å finne og god å gå på. Det gikk oppover og litt bortover, og vi var flinke til å passe på å følge de røde prikkene. Så vi kom frem til det lille vannet uten problemer.

 Postkassen henger på et tre like ved tjernet. Det så helt uskyldig ut i dagslyset så vi tok sjansen på å drikke litt kaffe mens vi skrev oss i boka. Da oppdaget vi at prikkene fortsatte videre. Jeg hadde kikket på kartet før vi dro og visste at det ikke var flere poster i området, og vi fant ut at det måtte være meningen at man kunne gå en rundtur. Rundtur er vi selvsagt for så vi fulgte prikkene videre...

 ... opp åssiden og fikk se den flotte utsikten! Både innover Lustrafjorden og innover Årdalsfjorden! For en flott overraskelse. Snakk om Pimp my ride! Strålende fornøyde fulgte vi prikkene videre og endte opp nede ved speiderhytten i Svartahol, og derfra skogsvei ned til bilen. Dette ble en super runde på vel 10 km. Så neste gang noen ditcher Kyndilstjørni så handler det bare om at de ikke har tatt hele runden. Nemlig! Men telttur vet jeg ikke om jeg vil anbefale i dette området...

Store Haugmelen = F A N T A S T I S K ! !

 På Kaupanger er det en suverent flott tur opp til Store Haugmelen. Store Haugmelen er på 1172 m.o.h. og har god utsikt i flere retninger. Her tok vi turen en kveld i forrige uke. Første delen av turen er egentlig på grusvei, og det er jo slett ikke så moro som sti, så vi jukset litt og parkerte på Svåi. Herfra er stien fint merket med røde prikker og med skilt. Vi passerte Vassløysa og fortsatte langs steinmuren. Terrenget var ikke så bløtt, så det passet godt med joggesko. På bildet over er det utsikt ned mot Breisetevatnet.

 Franken på vei oppover. Dette er en tur man hvor man får opp pulsen, men det er så flott utsikt at det er bare en fordel med noen pustepauser. Mens det var sauer nedenfor Vassløysa, så var det ryper i lyngen oppover. De gjorde seg til for Tilla - flydde rett over henne, plystret og satt seg på steiner i nærheten, sikkert for å lokke henne vekk fra reir og unger. Tilla var sånn passe interessert - mer moro å bade i grøfter!

 Tilla på toppen! Og det var faktisk nesten vindstille! Vi fikk skrevet oss i boka (jepp, dette er en av postmesterturene!)

 Måtte ta en liten filmsnutt for å vise hvor flott utsikt det er. Så utrolig heldige vi er som kan nyte slik natur når vi vil! På filmen får du et 360 graders blikk fra toppen.

 Så bar det nedover - og på Vassløysa vanket det kaffe og pannekaker hos Rune og veslegutten hans. Det smakte nydelig. Så ruslet vi ned til bilen alle mann! Nede ved bilen viste klokken vel 8 km tur/retur. Tusen takk for en fantastisk tur!

Tur til Hesteggi, 907 moh

 Hesteggi er et av de fjellene du ser fra Sogndal sentrum. Kartet over er fra fylkesatlas og viser hvor Hesteggi ligger i forhold til Sogndal. Det er en flott tur opp på Hesteggi, selv om det var mye skodde på toppen. Vi valgte å gå fra toppen av byggefeltet på Kjørnes, men man kan også gå fra museet og følge skogsveien der. Fra Kjørnes er det bratt opp! Stien er merket og lett å finne. På veien er det en støl Jeiskedalen, med postkasse.

 Etter rundt 2,5 kilometer på sti kommer man opp på en skogsvei som man følger et par hundre meter. Deretter er det inn på sti igjen på høyre siden av veien. Det er merket med skilt. Det lå tung skodde på myren før siste oppstigning, og det såg nesten litt trolsk ut!

 Endelig på toppen! Fra Kjørnes og opp viste det nesten fire kilometer. Sigrid og jeg koste oss med kaffe, og var fornøyde med turen selv om det ikke var noe utsikt å skryte av i tåken. Nok en post tatt! Yes! Vi traff forresten en syklist på toppen. Downhill sykling er poppis i bygda!

 På vei ned igjen var det lettet litt så vi fikk sett ned mot Sogndal :) Turen ned gikk ikke spesielt fort - våte røtter på stien og joggesko er en kombinasjon som har vist seg å krever varsomhet...

Øydestølen og Breisete

 Da er jeg på Trimpostkjøret igjen! Og jeg har fått (i alle fall delvis) med meg to spreke venninner; Sigrid og Lillian. Trimpostene er i regi av Kaupanger Idrettslag (se her) Det er 16 poster i Kaupangerområdet. På postene er det bok å skrive navn i. Når man har tatt alle postene blir man postmester! En tittel med svung! Barn kan også delta og da er antall poster avhengig av barnets alder. Det er utrolig hvor motiverende det er å skrive seg in i en bok...

 Første post var egentlig Ospesete, men den posten gikk det så kjapt å ta på veien til Øydestølen at den får ikke noe særlig omtale. Neste post var Øydestølen. Her var det litt sauer i området, men den halte sauen som vi skulle holde utkikk etter såg vi ikke noe til.  

 Etter Øydestølen går det en merket sti mot Breidestølen. Forrige gang var vi så opptatt av å prate at vi plutselig var uten sti - og kom ikke frem til Breisetevannet. Derfor var vi litt mer obs denne gangen. Det var etter en bekk vi gikk feil sist - her skulle vi ha holdt til venstre og fulgt de røde prikkene - ikke gått til høyre. Denne gangen fant vi lett frem!

 På Breisete var det nydelig kveldstemning, med blikkstille vann, fuglekvitter og fin temperatur. Postkassen med boka er nede ved siden av naustet, ikke opp på stølen. Fin tur :)

Agility for marsvin

Inspirert av et agilitykurs som Tilla har deltatt på, laget eldstejenta til et hinder for marsvinet Maja. Marsvin er, som de fleste kanskje vet, ikke så god på å hoppe høyt, men en tunnel skulle kunne være et greit hinder... Trodde vi...

Ikke mer gulerøtter til dette svinet på en stund! Nå blir det rasjonering av salatbladene.